Long time, no see

Hei bloggen! Lenge siden sist. Å skrive blogg når man er hjemme i Norge funker ikke for meg, men nå er det bare 3 dager igjen til jeg flytter tilbake til Bali. Vi får se om skrivelysten dukker opp igjen. Men anyway, siden sist har jeg: 

  

 

 

 

 

Stay tuned!

God Jul

Exciiiiiiiited

Jeg gleder meg jeg gleder meg jeg gleder meg jeg gleder meg jeg gleder meg jeg gleder meg jeg gleder meg jeg gleder meg.

Amsterdam, Holland 2012

(trykk for å forstørre bildene)

 

 

 

 

 

JEG HAR FÅTT DRØMMEJOBBEN!

..så i slutten av januar realiserer jeg min aller største drøm; jobbe og bo på Bali i Indonesia. Klyp meg i armen! Kan nesten ikke tro det.. Jeg skal jobbe i Indoreiser Tour & Travel, et ungt indonesisk reiseselskap som tilbyr guidede turer og sightsing på Bali og ellers i Indonesia. Tenk å utforske landet, bli enda bedre kjent med kulturen og serverdighetene, OG få betalt for det! Dette ER virkelig drømmejobben, folkens! Jeg klarer ikke vente!!!



Verdens beste bursdagsgave

Har fått VERDENS BESTE bursdagsgave, men jeg aner ikke hvem den er fra. Denne personen må i allefall kjenne meg godt, for jeg tror jeg ikke kunne fått noe bedre gave. Men hallo, hvem er du? Jeg vil gjerne takke deg.

Dunhuang i Kina

WOW! Se på dette da, dere. En liten magisk oase midt i ørkenen i nordvest-Kina. Hit vil jeg (og SKAL jeg) en gang før jeg dør. 

I LOVE SKYPE

Takk GUD for denne geniale oppfinnelsen! "Velkommen etter", sier du, men jeg har ikke satt ordentlig pris på dette fantastiske programmet før nå. Er så glad jeg kan både se og snakke med vennene mine fra Indonesia samtidig. Det hjelper absolutt litt på savnet! Jeg har skype'et nesten hver dag etter jeg kom hjem fra Bali, opptil flere timer om dagen. Til en viss grad får man følelsen av at jeg fortsatt er der, - sammen med de. Yeey!

I ♥ SKYPE

Homemade video

Haha. Jeg har kjedet meg fryktelig ikveld, så det resulterte i en liten hjemmelaget video fra Bounty Discoteque. Ååå, jeg savner <3

Never lose your passport in Indonesia

..for det er et helv***es styr. 

I det vi skulle sjekke inn på hotellet, oppdaget jeg at jeg hadde mistet passet mitt.. Jeg brukte det sist ved deklarasjonen da vi ankom Bali, og en eller annen plass mellom flyplassen og hotellet ble det rett og slett borte. De i resepsjonen sa de kunne prøve å ringe taxi-selskapet (siden jeg mest sansynlig hadde mistet det der), men de sa jeg ikke måtte ha så store forhåpninger siden jeg ikke husket nummeret på taxien vår. Og sant som de sa... De kunne ikke hjelpe meg.

Etter noen dager (med forhåpninger om at det skulke dukke opp), tok jeg kontakt med den Indonesike ambassaden i Jakarta. De kunne fortelle meg at jeg måtte sette meg på første fly til Jakarta, for det kunne nemlig ta 2 uker for å fikse meg et nytt pass. Jeg ble stressa, og fryket for at jeg måtte bruke over halve ferien min på det idiotiske passet. Jeg spurte om ikke det fantes en annen løsning, og heldigvis gjorde det det - under tvil. På mail fikk jeg tilsendt 2 søknader om nødpass som jeg måtte levere på konsulat-kontoret på Bali, og itillegg melde passet mitt stjålet på politistasjonen i Kuta. Mer informasjon fikk jeg ikke, så jeg kastet meg rundt og gjorde det med en gang. Dette var en tirsdag, og vi hadde allerede planer om å reise til Gili-øynene noen dager senere. Slik ble det altså ikke.

På politistasjonen var det selvfølgelig kø, men jeg var glad jeg hadde Kristine med meg. Jeg måtte fylle ut all verdens papirer med navn, nasjonalitet, adresse, adresse på Bali, fødselsdato, fødelssted, religion, yrke, beskrivelse av hvordan jeg mistet passet, hviket klokkeslett, hvilken dato, og mye mye mer. Etter noe som virket som en evighet, ble jeg tatt med inn på et rom sammen med to svære, skulme politibetjenter. Lille meg følte at jeg var kalt inn til avhør av en super-kriminell sak. Ved siden av meg satt en eldre indonesisk mann i et møte med politiet. Ingen taushetsplikt her i gården. Jeg ble spurt all verdens spørsmål, og måtte fylle ut enda en bunke med papirer. Da jeg var ferdig, krevde de maktsyke jævlene penger av meg. "Administrasjonsgebyr". Bullshit. Jeg måtte punge ut med en dagslønn, og vel så det. 

Min indonesiske politirapport

Da vi var ferdige, dro vi lettet til konsulat-kontoret i Sanur, 20 minutter unna. Hun dama på kontoret var ikke særlig behjelpelig. "Okey, du har mistet passet ditt. Synd for deg". Hun sa ikke det da, men jeg bare leeeste tankene hennes. Hun spurte etter passbildene mine, men jeg hadde vel ikke fått noe informasjon om at jeg måtte ha med 5(!) bilder...Dessuten skulle dama på ferie, så hun hadde egentli ikke tid til å vente på at jeg skulle komme tilbake. Hun ba meg heller om å putte bildene i en konvolutt og skyve den under døra, og sa hun skulle ringe meg når hun hadde fått fikset meg et nødpass.. Så da bar det ut på taxi-tur igjen for å finne en sjappe der de kunne knipse noen bilder. De ansatte på foto-sjappa var mer opptatt med å piratkopiere bøker og spille dataspill. Dessuten var "studioet" deres mer som en garasje, men noen stygge passbilder fikk jeg heldigvis langt om lenge. Vi dro tilbake til konsulatet, la konvolutten under døra, og dro hjem i håp om at alt var i orden nå. 

Det var det derimot ikke. Noen dager før hjemreise begynte jeg å bli bekymret for at passet mitt kom i tide. Jeg tok en sjangs og dro tilbake til konsulatet sammen med Yoppy, en indonesisk venn av meg. Konsulatet er bare åpent på tirsdager og torsdager sto det på hjemmesiden deres, men da vi kom til kontoret var det ingen der, og det var kun 2(!) dager til hjemreise. En hel hau med lokale satt også å ventet for å få fikset seg visum til Norge, Sverige og Finland... Etter langt om lenge kom kontordama løpende i en rasende fart. "MAAF SEKALIII, MAAF SEKALI" ropte hun hvertfall 10 ganger, som forresten betyr noe som "unnskyld, jeg er veldig lei meg"..  Etter hvertfall tre timers ventetid i steikende sol og 35 varmegrader, fikk jeg endelig passet mitt. Men det skulle ikke være over enda.. Hun fortalte meg at jeg måtte dra til imigrasjonskontoret dagen etter for å fikse meg nytt visum...

Dagen etter dro jeg og Yoppy for å finne imigrasjonskontoret. Det var overhodet ikke lett! Etter vi hadde stoppet og spurt et titalls personer om veien, fant vi det endelig.. og det så forsåvidt ut som en rønne. Ved inngangen møtte vi en kar som kunne fortelle oss at "Nei, her er det stengt". Panikken kom krypende da flyet mitt til Norge hadde avgang samme dag bare senere på kvelden. Da hadde jeg egentli bare lyst til å gi opp. Heldigvis hadde jeg Yoppy med meg, og han insisterte på at mannen skulle slippe oss inn for å se om vi fant noen som kunne hjelpe meg. Det var greit, men vi fant jo ingen. Kun folk som ble sinte for at vi ikke hadde forsått at det var stengt for lenge siden. Etter noen minutters leting etter noen som var hyggelige, fant vi det tilslutt. De spurte om jeg hadde et brev fra konsulatet, men dama hadde vel ikke gitt meg noe brev??!! Og det som skjedde etter det, skjønnte jeg egentlig ikke stort av. Yoppy bare bablet i vei med disse karene, og plutselig røyste han seg og sa "Kom Magdalena, vi skal til en fotobutikk". Okey?, tenkte jeg og hoppet på scooteren. Her måtte det taes kopi av flybilletten, passet og politirapporten da de ikke hadde kopimaskin på imigrasjonskontoret. Da vi var tilbake igjen, skjønnte jeg fortsatt ingenting. De bare bablet i vei, lo, utvekslet mobilnummer med hverandre, "handshaket", og drakk kaffe. Og jeg satt bare der, som en annen idiot og skjønnte ingenting. Etter et evig styr, satt jeg faktisk med passet mitt i hånda. ENDELIG! Jeg var så utrolig glad jeg hadde en venn som Yoppy med meg. Uten han hadde jeg ikke kommet meg hjem til Norge. Så folkens: Tips nr 1: Ikke mist passet ditt i Indonesia. Tips nr. 2: Skaff deg en indonesisk venn som kan det lokale språket og som du kan stole på!

Meg og Yoppy på stranda i Sanur

Les mer i arkivet » Januar 2013 » Desember 2012 » November 2012

Magdalena Steinsvik

20, Nordreisa

Jeg heter Magdalena Steinsvik, er 20 år og kommer fra Nordreisa. August 2011 flyttet jeg for å studere Reiselivsledelse på Bali i Indonesia. Etter fem måneder var jeg tilbake, og nå starter jeg i drømmejobben i Indotravels, januar 2013. Dette blir min reiseblogg for venner, familie og andre som vil følge min hverdag på andre siden av jordkloden.

21487012-105110028
Bali Forecast
bloglovin bloglovin bloglovin

Visit ReiseVenn
Traveler IQ

The Traveler IQ challenge ranks geographic knowledge of cities such as: Tulsa, Albany or Greensboro by comparing results against 7,176,090 other travelers.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

Min butikk Magdalena Rygh Steinsvik

Opprett ditt eget merke
hits